Hanseatene har en spennende historie

Det Hanseatiske Museum ligger sentralt til på Bryggen i Bergen. Museet tar for seg livet slik det artet seg for de tyske kjøpmennene fra Hansaforbundet. Mellom 1350 og 1750 drev disse handel med tørrfisk og korn fra sitt kontor i Bergen. Museet ble åpnet i 1872 og rommer to handelsstuer: en sjøstue og en landstue. Som besøkende kan du vandre gjennom bygget fra 1704, som forøvrig er det eneste av husene på Bryggen som har bevart sitt opprinnelige interiør.

Vandrer man i ca. fem minutter til den andre siden av Bryggen, finner man Schøtstuene ved siden av Mariakirken. Disse bygningene var forsamlingslokaler for hanseatene om vinteren. Av hensyn til brannfaren var Schøtstuene plassert frittstående i forhold til gårdene ellers. I vinterhalvåret ble de varme måltidene servert her, ellers ble bygningene brukt til undervisning og som retts-, møte- og festlokale. Museet består av tre forsamlingslokaler og et ildhus (kjøkken).

Hanseatene på Bryggen

Hanseatene bodde og arbeidet på Bryggen i Bergen i mange hundrede år. De var tyske kjøpmenn som drev handel med tørrfisk og andre varer. Hanseatene etablerte seg i byen rundt år 1350 og dominerte handelen her helt til midten av 1700-tallet. Hvem var egentlig disse hanseatene, hvorfor kom de til Bergen og hvordan var livet deres her?

Ordet hanseat kommer fra hansa eller hanse som var betegnelsen på omreisende kjøpmenn i Nord–Europa. I tidlig middelalder reiste kjøpmennene fra sted til sted med varene sine. Tidene var urolige, så kjøpmennene slo seg sammen for å kunne forsvare seg bedre. Ordet Hanse ble brukt om slike kjøpmannsflokker, og medlemmene i slike flokker var derfor hanseater.

Hansaforbundet

Hansaforbundet Hansaen vokste fram i de nordtyske handelsbyene. For å stå sterkere utad og for å fremme sin egen handel begynte disse byene å samarbeide. På 1200-tallet utvikler dette samarbeidet seg til det vi kaller Hansaforbundet.

De ulike byene var underlagt ulike overherredømmer og lover. Hansaforbundet kunne derfor ikke lovregulere samarbeidet mellom byene, og var avhengig av at byene ønsket å følge forbundets regelverk. Byene som var medlem av Hansaforbundet kalte seg Hansabyer, og kjøpmennene derfra ble kalt hanseater.

Hansaforbundet hadde fire Kontorer i byer som ikke var medlemmer av Hansaforbundet. Alle Kontorene hadde en fast tysk bosetning. Et av dem lå i Bergen(ca.1360 – 1761), de andre lå i Novgorod, London og Brügge. Bergen var derfor ingen Hansaby.

Kontoret på Bryggen

Kontoret på Bryggen Bergen var en viktig handelsby allerede på 1100-tallet. Kjøpmenn fra mange land kom hit for å selge og kjøpe varer, først og fremst tørrfisk.

Kjøpmenn fra Tyskland kom til Bergen i stadig økende antall og de begynte å overvintre. De leide bolig og lagerrom i gårdene og levde sammen med befolkningen på Bryggen. Etter hvert kjøpte de boliger og lager på Bryggen.

Samarbeidet ble formelt organisert på midten av 1300-tallet gjennom etableringen av Det Hanseatiske Kontoret i Bergen, kalt Det Tyske Kontor. Kontoret var underlagt hansaforbundets øverste organ, hansadagen, men hadde et utstrakt indre selvstyre. Kjøpmennene valgte oldermenn blant sine egne og disse ledet et råd bestående av et utvalg kalt Achteinen, siden det opprinnelig var atten av dem. Rundt 1440 ble det tilsatt en daglig administrator, en sekretær for kontorets saker.

Et administrasjonshus ble reist på Bryggen, Kjøpmannstuen, med møterom for oldermenn og achteiner og bolig for sekretæren.

Handelen

Handelen Hanseatene etablerte seg i en tid da det norske samfunnet var sterkt svekket etter Svartedauden.  Store deler av landet var avhengig av korn fra Østersjølandene, og denne handelen hadde hanseatene kontrollen over.

Hanseatene hadde de beste forutsetningene til å omsette norsk tørrfisk i Europa. Hanseatene på Bryggen byttet til seg tørrfisk og tran av fiskere fra Nordland som kom to ganger i året til Bergen med varer. Fiskerne fikk byttet til seg korn, øl, stoffer, jern og mindre kvanta av mange andre nyttige varer.

Bryggen

Bryggen Hanseatene leide seg i begynnelsen inn hos norske gårdeiere. Ettersom nye hus ble reist, særlig etter branner, var det hanseatene som stod som byggherrer. Til slutt eide de alle gårdene men leide grunnen som husene stod på.

Hanseatene levde i et lukket samfunn, under streng intern disiplin. Unge gutter fra Tyskland ble sendt til Kontoret i Bergen for å bli læregutter og få fagutdannelse. Disse drengene kunne avansere til å bli gesell. Gesellen hadde hovedansvaret for opplæringen av drengene og var arbeidsformann på handelshuset. Over gesellen stod kjøpmannen. Han førte regnskapet og stod ansvarlig overfor eieren av handelshuset, prinsipalen. Prinsipalen bodde vanligvis ikke på Bryggen, men i Tyskland.

Kontoret oppløses

Kontoret oppløses Hanseatene dominerte all handel i Nord – Europa i flere hundre år. Hansaforbundet ble etter hvert splittet internt og på 1600-tallet forsvant det helt. I løpet av 1600- og 1700-tallet kom flere av stuene på bergenske hender. Norske myndigheter hadde vokst seg sterkere, og byens øvrige handelsborgere konkurrerte nå med Det Tyske Kontor. Noen hanseatiske kjøpmenn tok borgerskap i Bergen, lot seg skrive inn i borgerboken og ble bergensere.

Etter hvert ble de fleste handelshusene på Bryggen norske, og i 1754 ble Det Norske Kontor etablert. Denne nye organisasjonen ble styrt omtrent slik Det Tyske Kontor hadde blitt styrt tidligere.

Den siste hansadagen i 1669 har vært brukt som sluttstrek for hansaens historie. Da ser man bort fra Kontoret i Bergen der handelen med tørrfisk fortsatte som før. Langt på vei er det rett å si at hanseatene heller ikke ble borte fra Bergen, men dannet sitt norske kontor på Bryggen. Det stod ved lag til det norske stortinget opphevet det i 1867. Da var det gått nokså nøyaktig 500 år siden det tyske kontor ble dannet. 

Bryggen

Da hanseatene slo seg ned på Bryggen overtok de husene som stod her fra før. En av grunnene til det var at hanseatene bare eide husene, ikke grunnen. Når et hus brant ned, ble det bygd opp omtrent som før. Husene på Bryggen står i dag slik de ble bygget etter bybrannen i 1702.


De lange husrekkene på Bryggen kalles gårder. Hver gård bestod av flere stuer som var plassert etter hverandre bakover fra Vågen og opp mot Øvregaten.

Hver gård hadde flere handelsstuer

I tillegg hadde alle gårdene på Bryggen felleseiendommer, som skur, schøtstuer, kaier og passasjer.

Sammen med de andre karakteristiske husene på Bryggen står alle bygningene som rommer Det Hanseatiske Museum og Schøtstuene på UNESCOs verdensarvliste. 

Om museet

Det Hanseatiske Museum ligger i Finnegården. Eieren av denne bygningen var en kulturinteressert person som het Johan W. Olsen. Han skjønte at den gamle kulturen på Bryggen raskt ville forsvinne, og sørget for å samle alt av dokumenter og ting fra Bryggen som han kunne få tak i. Interiøret i Finnegården hadde beholdt mye av sitt gamle interiør, og gjenstandene i gården var både fra 1700- og 1800-tallet. Museet gir i dag derfor ikke et nøyaktig bilde av en gård på Bryggen på et bestemt tidspunkt, men gir et inntrykk av hvordan husene på Bryggen kan ha sett ut.

Det Hanseatiske Museum ble stiftet i 1872, og sies å ha åpningsdag 26. juli da Kong Oscar II besøkte byen og museet. Stifter var Johan W. Olsen, kjøpmann og nordlandshandler. Grunnstammen i museet var Finnegårdens sjøstue, som han eide selv. Finnegården ble bygget opp like etter den store bybrannen i 1702. Denne stuen var allerede da en av de best bevarte stuene på Bryggen med bl. a. mye av den gamle veggfaste innredningen i behold. Inventaret var en blanding av 1700-talls og tidlig 1800-talls gjenstander.

Da Olsen døde, overtok sønnen Christian Koren Wiberg administrasjonen av museet til det ble kjøpt av Bergen kommune i 1916. Koren Wiberg ble museets første direktør. Han utførte et stort arbeid for å gjøre museet funksjonsdyktig og populært.

Dramshusens schøtstue ble lagret på Bergens Museum fra 1880-årene, og i 1917 ble Bredsgårdens schøtstue gitt til Bergen kommune. I 1937-38 virkeliggjorde man gjenreisingen av disse schøtstuene, sammen med byggingen av Svensgårdens schøtstue (kopi) og Jakobsfjorden og Bellgårdens schøtstuene (rekonstruksjon).

I 1979 kom Finnegården med på UNESCOs verdensarvliste, sammen med resten av de eldste bygningene på Bryggen.

Det Hanseatiske Museum og Schøtstuene har vært drevet av Bergen kommune helt frem til 2005, da museumsdriften gikk inn i Stiftelsen Museum Vest. Bygninger og samlingen er fortsatt i kommunalt eie.

I 2007 hadde Det Hanseatiske Museum og Schøtstuene tilsammen 75.700 besøkende.

Rommene i Finnegården

Når du besøker Det Hanseatiske Museum går du gjennom huset sammen med en guide. Guiden forteller deg om de ulike gjenstandene i huset og om hvordan hanseatene brukte de ulike rommene og gården.

Sjøboden er det store rommet i første etasje som vender ut mot Vågen. Her ble tørrfisken fra nordlandsjektene veiet og vraket (sortert). I dette rommet kan du se verktøyet som ble brukt når hanseatene arbeidet med tørrfisk og tran. 


Opp trappen til andre etasje finner du Ytrestuen. Dette var spiserommet til drengene og gesellen. Her spiste de frokost og kalde måltider om sommeren. Drengene satt på det store bordet som er dekket med tinntallerkener og ølkrus. Gesellen hadde sitt eget lille bord, og fra der han satt holdt han øye med både drengene og den store øltønnen under skapet. 

Fra ytrestuen kommer du inn i det rommet som lå fremst i gården. Det ble kalt stuen ellersjøstuen. Denne stuen var gårdens lyseste stue på grunn av de store vinduene som vender ut mot Vågen. Det var også gårdens største stue, og her bodde den mest velstående forvalteren i gården. I dette rommet tok han i mot besøkende. Et av skapene skjuler handelsforvalterens hemmelige trapp opp til sommerværelset hans.

Gesellkleven var gesellens oppholds- og soverom. Her kan du legge merke til luken i bakveggen i skapsengen, som drengene måtte bøye seg inn gjennom når de skulle re opp gesellens seng. Drengene sov i drengekleven, som i motsetning til gesellens soverom er sparsomt utstyrt. Drengene måtte sove to i hver seng, med føttene mot hverandre. Dørene på sengene kunne lukkes utenfra, og var vanskelige å åpne fra innsiden. Går du opp enda en trapp vil du se handelsforvalterens sommerværelse, sommerkleven.

Rommene i Schøtstuene

Hver gård på Bryggen hadde en schøtstue og et ildhus. Disse lå bak selve gården. Stuene var samlingsrom for gårdens beboere, der man blant annet spiste varme måltider om vinteren.

De schøtstuene som du kan besøke i dag er både originale og rekonstruerte. 

 

Jacobsfjorden og Bellgårdens schøtstue er en rekonstruksjon fra 1939, som skal vise hvordan schøtstuene kan ha sett ut før brannen i 1702. Stuen har åpen takstol med lysglugger øverst. Langs veggene er bord og benker. 

Svensgården schøtstue er en kopi av schøtstuen fra 1708, som fortsatt står i original som Bryggen Tracteursted. Her kan du se hvordan schøtstuene ble innredet etter brannen i 1702. Stuene fikk loft over, store vinduer langs veggene som slipper inn mye lys og Bremerfliser til gulv. Ovnen er en bileggerovn som ble fyrt opp fra ildhuset. Gjennom skyveluker på sidene av ovnen kunne man se ned i ildhuset.

Bredsgårdens schøtstue er for en stor del original fra 1709. Stuen ble ombygd i 1761. Gulvet ble erstattet av tre, ølkleven er borte og vinduene har fått tresprosser.

Bredsgårdens ildhus er også en rekonstruksjon, men med en høy murvegg som stod der opprinnelig. Denne veggen er baksiden av oven i schøtstuen. Her fyrte man i opp ovnen til stuen, og drengene gjorde opp langild som de hengte grytene over for å lage mat.

Brannvern på Bryggen

Hanseatene på Bryggen var kjent som robuste og hardføre menn som tålte en trøkk. En ting fryktet de likevel: Brann.

De tette gårdene i tre gjorde spredningsfaren stor når det oppsto brann, og hanseatene på Bryggen fikk flere ganger erfare dette. De utviklet derfor egne metoder for brannvern.

Forebygging var nok det viktigste tiltaket for å forhindre brann på Bryggen. All bruk av ild var begrenset til egne ildhus, og det var heller ikke mulig å bruke lamper og lykter inne i stuene. Til enhver tid hadde man vann tilgjengelig fra tønner under taket og lett tilgjengelige lærbøtter til langing av vann.

Brannhaker var også en viktig del av utstyret. Disse er lange stokker med krok på enden brukt til å løfte bort deler av veggene. Slik kunne man få bedre tilgang til brannen, eller mulighet til å lage branngater for å hindre videre spredning.

Hanseatene sin gode kjennskap til brann og brannvern gjorde at de fungerte som brannmenn også utenfor Bryggen. De hadde det beste utstyret og senere også eget brannvesen, noe som ble til god hjelp for resten av byen.

Brettspill i Hansatiden

Uansett tid, sted og alder, har mennesker behov for både lek og moro. Hansatiden var intet unntak.

Hanseatene er først og fremst kjent for hardt arbeid og streng disiplin. Likevel kan vi ut i fra gjenstander og tekster få et visst inntrykk av hva menneskene som arbeidet og levde på Bryggen gjorde på fritiden. En av tingene de gjorde var å spille spill.

Bak hver enkelt handelsgård lå det en såkalt schøtstue. På grunn av strenge de strenge brannforskriftene var dette det eneste bygget man hadde tillatelse til å varme opp på vinterstid. Dermed ble rommet et naturlig samlingssted utenom arbeidstiden nede på Bryggen. Det var hit arbeiderne gikk for å være sosiale og koble ut.

I begynnelsen var det forbudt med alle slags spill, men etter hvert åpnet man opp for spillaktivitet etter initiativ fra kjøpmennene selv. Brettspill, kortspill og terningspill var tillatt, men ikke på helligdager. Det var ikke lov til å spille om penger, og et spill som het «selge schøtstuen» var strengt forbudt.

På Det Hanseatiske Museum har vi både sjakk og backgammon som du kan se i utstillingen.

Klassereisen på Bryggen i hansatiden

Å få komme fra Tyskland i tenårene og arbeide på Bryggen var en helt unik mulighet for å klatre i gradene i det klassedelte samfunnet.

Selv om Tyskerbryggen kan sies å ha vært et eget lite samfunn i sentrum av Bergen, var det fortsatt visse begrensninger for hva innbyggerne på Bryggen fikk foreta seg. Det var kun menn som fikk bo på Bryggen. Medlemmene av Hansaforbundet fikk ikke lov til å verken gifte seg eller ha sosial omgang med personer utenfor forbundet.

Dette patriarkalske samfunnet var delt inn i tre lag; drengene, gesellene og handelsforvalterne.

Drengene
Drengene var 14- og 15-åringer fra Tyskland som med foreldrenes hjelp ble sendt til Bryggen. Da de ankom måtte de gjennom en rekke tester, eller spill som de ble kallt. Om de kom fra spillene, som blant annet besto av kjølhaling og pisking, med helsen i behold, fikk de begynne å jobbe på stuene. Arbeidet besto av diverse oppgaver, og da de hadde tjent i seks år fikk de gå opp til fageksamen. Om de besto denne, kunne de avansere videre til å bli geseller.

Gesellene
Gesellene var formenn for arbeidet og nestkommanderende på stuen. Om plassen over gesellen, som handelsforvalter skulle bli ledig, kunne gesellen rykke opp.

Handelsforvalterne
Handelsforvalterne var øverstkommanderende for stuen og fikk sin lønn fra eieren. Overskuddet av denne lønnen førte som regel til at handelsforvalteren etter hvert kunne kjøpe sin egen stue, flytte tilbake til Tyskland, og betale lønn til sin egen handelsforvalter. En eier av dette slaget ble kallt prinsipal.

Rangeringen på Bryggen under hansatiden kunne således forstås som en klassereise fra uerfaren tysk dreng til regjerende prinsipal, og var en gyllen vei inn i det øvre samfunnslag.

Schøtstueruinen - et steinhus av 1280

Innerst i Dramshusens kjøkken står en lukket port. Et skilt markerer adgang forbudt. Bak denne porten finnes en skjult skatt. 

Under Dramshusens gulv ligger nemlig en middelalderruin, gravd frem i 1935.

En analyse av mørtelen i muren daterer ruinen tilbake til en gang mellom år 1280 og 1290. Dette var den gang tørrfisk var havets gull og Bergen (Biorgvin) var Norges handelssentrum nummer en. I 1678 ble det bygd en steinkjeller over ruinen.

Ikke mye er kjent om Schøtstueruinens historie i de fire hundreårene fra 1280 til 1678, men den kan ha hatt en overetasje i tre. I tillegg har utformingen og plasseringen av bygningen gitt grunn til å tro at bygningen opprinnelig kan ha vært en prestebolig, selv om dette gjenstår å bekrefte.

Utforming
Et steinhus i en verden av trebygg kan forstås som et interessant eksempel på nettopp ulikhetene som preget samfunnet den ble bygd i.

Ruinen består av en steinmur som noen steder er opp til en meter tykk. Den er utstyrt med restene etter to sørvendte vinduer, samt en fin klebersteinsportal der det fremdeles i dag henger en hengsel som antyder at den har holdt en innovervendt inngangsdør. Huset er således meget forseggjort. Det er antatt å være for fint til å ha vært en vanlig kjeller.

Muren er grovt uthugget i gotisk stil og består av steiner på "flasken" samt pinningsstein og mørtel. "Steiner på flasken" betyr at steinene er plassert på høykant, noe som gjør at bygget kunne bygges raskere. "Pinningssteinen" er småsteiner som er plassert mellom de store steinene for å balansere og kile svakheter i konstruksjonen. Analyser viser at mørtelen er lagd av kalk og sand, der sistnevnte er antatt å komme fra stranden da innholdet av skjell er høyt.

Bygningen hadde opprinnelig hellesteinsgulv.

Plassering
Schøtstuene ligger i et område omringet av kirker. Bare et steinkast mot nord finns Mariakirken i tillegg til murrestene etter Lavranskirken. Like langt sør, der Schøtstueruinen ville hatt sin utsikt, ligger det rester etter Peterskirken. Denne er antatt å være en av Bergens eldste kirker, datert første gang i år 1180, altså hundre år før Schøtstueruinens antatte konstruksjon.


Schøtstueruinen er hvert år åpent for besøkende under kulturminnefestivalen "Ruiner, hull og andre hemmeligheter".

Film: Handel på 1700-tallet

Dette er en liten filmsnutt på ca 2 min som forteller om næringsutviklingen og handel i Norge på 1700-tallet. Norge inngikk i et stort internasjonalt handelsnettverk, hvor Bergen var den største og ledende handelsbyen i landet.

Trykke på lenken for å åpne filmen på NDLA sine sider: http://ndla.no/nn/node/139878?fag=52253

Produsert ved Senter for nye medier, Høgskolen i Bergen, av Sofie Vestad.

Til bruk i Nasjonal Digital Læringsarena, NDLA, innenfor historiefaget i VG2 og VG3.

"Gjøre rede for næringsutvikling i Norge fra ca 1500 til ca 1800 og analysere virkningene for sosiale forhold" (Læreplan i historie - fellesfag i studieforberdende utdanningsporgram)